Lønnsomt å satse på veginvesteringer

I Vest-Europa er det kun Norge som har et stamvegnett der store deler ikke tilfredstiller kravene til slike veger. Stamvegnettet er hovedvegnettet mellom de store byene i Norge og helt nødvendig for utvikling av næringsliv og bosetting. Det vil koste i størrelsesorden 200 milliarder kr å få fullgod standard på stamvegene. Dersom standarden reduseres noe, til det vi kan kalle "brukbar standard", er behovet av Statens vegvesen grovt regnet til 120 milliarder kr. Det siste kan løses på 20 år dersom bevilgningene økes til 6 milliarder pr år. I den store budsjett sammenhengen er dette peanøtter - er ikke stort større enn årets driftsunderskudd for landets sykehus.

Full vegutbygging vil derfor koste. Men det koster enda mer å la være. Det vi sparer betaler vi nemlig i form av mer tid på veien, dårlig fremkomlighet, og ikke minst, med flere ulykker, viser rapporten fra Sintef. Hele 95 prosent av våre veger holder ikke mål til det Statens vegvesen regner som fullgod standard. Det er kun i u-land enn finner tilsvarende forhold

I 1988 var samferdselsbudsjettet på 19,9 milliarder kroner av et samlet statsbudsjett på 247,4 milliarder kroner, dvs. en andel på 8,2 pst. I 2002 var fremdeles samferdselsbudsjettet på 19,9 milliarder kroner mens statsbudsjettet i mellomtiden hadde økt til 568,2 milliarder kroner, dvs. andelen var redusert til 3,5 pst. Hadde vi opprettholdt 88 - nivået i 2002 skulle budsjettet ha vært på 46,6 milliarder kroner. De siste 15 år er samferdsel det eneste budsjettområdet i statsbudsjettet som har hatt en markert reell nedgang. Verst har dette igjen gått utover investeringer til veg og jernbane. Statlige ressurser til veginvesteringer som andel av brutto nasjonal produkt har bare på de ti siste årene gått ned fra 0,61 pst. til 0,29 pst, dvs. en halvering.

Statsbudsjettene de siste årene har hatt en svært uheldig utvikling der man prioriterer kortsiktige formål på bekostning av langsiktige. Omfattende reformer innen helse, justis, skole, forsvar etc. har ført til store netto utgiftsøkninger på disse områdene. Dette er bl.a. finansiert ved å kutte i langsiktige investeringer som samferdsel. Det paradoksale er derfor at vi i stedet for å øke heller reduserer bruken av midler på områder som gir en langsiktig lønnsomhet langt utover de fleste andre budsjettposter. Skal vi ha langsiktig økonomisk vekst må utbygging av offentlig infrastruktur igjen komme i førersetet. Investeringer i infrastruktur som veger, jernbane, havner og tele skaper verdier som i prinsippet er evigvarende. Går vi en generasjon frem i tid vil slike investeringer være noe av det mest lønnsomme vi kan foreta oss her på berget. Riktignok krever infrastruktur jevnlig vedlikehold, men denne kostnaden er noenlunde en konstant faktor.

I forslaget til Nasjonal Transportplan - NTP for årene 2006 til 2015 legges det overhodet ikke opp til noen vekst på samferdselsområdet. Innenfor en 0 - vekst ønsker regjeringen å prioritere investeringer i kollektivtiltak på bekostning av veginvesteringer. Forslaget vil derfor bl.a. medføre nærmest full stopp i statlige bevilgninger til riksveg investeringer med unntak av høyt trafikkerte stamveger. Rammen for stamvegene er foreslått til 2,6 milliarder kr i snitt pr. år. For det øvrige riksvegnettet er forslaget 1,5 milliarder kroner pr år - tilnærmet lik null (av et totalt statsbudsjett på over 600 milliarder kr). Statlig andel til veginvesteringer er på linje med snittet av bevilgninger til veginvesteringer i perioden 2001 til 2004 som var den laveste andelen av totalbudsjettet siden innføringen av statsbudsjettet i Norge.

Hovedvekten av de statlige investeringene går med til å dekke statens andel av bompenge finansierte og høyt trafikkerte stamveger mellom byene. Viktige regionale stamveger uten bompengefinansiering kan som regel se langt etter bevilgninger. Det samme gjelder midler til vegnettet i de største byene som samferdselsministeren oppfatter som en konkurrent til kollektiv transport. Et eksempel her er Mosseveien inn til Oslo som ikke blir prioritert selv om denne vegen har nesten samme standard i dag som på 50 tallet med dertil store kø - problemer hver dag.

Utviklingen av næringsliv og bosetting i et grisgrendt land som Norge er først og fremst avhengig av et effektivt vegnett. Satsing på kollektive løsninger må derfor evt. komme i tillegg men ikke gå på bekostning av vegnettet. Spesielt gjelder dette for distrikts - Norge, hvor mesteparten av verdiskapningen i dette landet foregår. Det er derfor svært uheldig at rammene er så knappe at miljøhensyn settes opp mot riksveg investeringer. For enkelte er det blitt en miljøkamp å kjempe mot veginvesteringer. En krone til veg er en krone mindre til kollektivtiltak. Slik bør det ikke være. Rammene til samferdsel må økes skal vi sikre fortsatt økonomisk vekst.